Sarah er en taper

Jeg har tenkt litt over hvor ubeskrivelig taper jeg er. Jeg eier ikke ordforråd og snakker som regel før jeg tenker. Ikke at man blir dum av å snakke før man snakker, for hvis jeg hadde tenkt 2 min før jeg svarte på noe, så hadde det vært andre boller. Jeg liker spontanheten med snakkis. Bare av og til kan det føres til tabbing. Så der står taperen Sarah, just tabba seg ut.

Jeg tenker spesielt på den ganga jeg var redd for PS (Pinelig Stillhet) med min nye trener. Han hadde med sitt barn på slep, barnet iført joggetøy og bob sveis. Treneren står og ser på meg, akkurat som om han venta på at jeg skulle rive opp den litt pinelige stemningen mellom oss.

Så jeg velger å ta av med et par spørsmål om barnet for å forbedre stemningen. Det skulle jeg nok aldri gjort. Jeg klarte å prestere med : ''Jaja, er det der sønnen din da?''

Ikke mye forsto jeg der han sto og så rart på meg og lo. Tenkte jeg kanskje hadde slått ann med noe sjarmerende, kanskje det var barnebarnet for såvidt.

''Neinei, dette er dattera mi'' Og der sitter jeg og ser ned på den stakkars lille søte piken jeg følte jeg just hadde ødelagt barndommen til. ''Heldigvis'' begynte treneren min å mobbe hennes nyklipte sveis. Men med en gang han hadde gått, satt rester av laget og skrek av latter. Jeg er så taper. Som i dag, treneren kom, og han bare med seg baller, klarte jeg å si: ''mmh, der kom jo baller''. ok, det hørtes ikke så ille ut. men right there and then liksom. det var nicht gut.

Jeg har flere på lager, men jeg tror jeg holder de til meg selv. jeg må jo late som jeg er drit kul.

Taper.